Beina er tunge. Jeg mer går enn løper mot ballen, sentrer den videre med innsida av foten. Det piper i brystet hver gang jeg trekker pusten inn. Jeg stopper, bøyer overkroppen og støtter meg med ei hånd på hvert lår. Hodet synker, og kapsen faller av. Den lander rett foran føttene. Jeg lar den ligge.

Etter noen sekunder løfter jeg hodet og ser medspillerne sette tempo mot mål.

Pasningene er presise. Skuddet kommer fra ellevemeteren. Ballen smeller i stolpen og går i en bue over sidelinja.

Det andre laget tar et kjapt innkast. William tar imot og fører ballen raskt oppover

banen. De på laget mitt blir hengende bak.

Idet William løper forbi jentene på sidelinja, senker han farta. Han dveler ved Ida og de

sommerbrune leggene som stikker fram under den lyse sommerkjolen. Enda han vet hvor forelska jeg er i henne, sender han henne et slengkyss.

Overstegsfinta sitter når han møter første forsvarer. Det er jeg som har lært ham den,

vi terpa i fjor sommer.

Ida løfter hendene og klapper, heier som om det er seriekamp vi spiller.

«Herlig, William!»

Er det noe mellom dem? Er det derfor de har holdt seg unna meg?

William skyter brystet fram, legger inn en ekstra touch på ballen og titter nok en

gang bort på Ida før han setter fart.

Om jeg tar i, kan jeg rekke fram før han kommer på skuddhold.

Jeg overhører pipinga i brystet, konsentrerer meg om å sette det ene beinet foran det

andre. Det kjennes som om beina skal knekke sammen. Jeg mobiliserer alle krefter for å holde balansen.

Svetten siler nedover panna, jeg er stadig oppe med underarmen og tørker den bort.

William nærmer seg skuddhold, og jeg er fortsatt flere meter unna.

Jentene heier fra sidelinja. Ida overdøver de andre:

«Kom igjen, William!»

I fjor var det meg hun heia på. Da var det jeg som var best.

Jeg biter tennene sammen, setter inn alt jeg har av krefter og blir kvalm når

blodsmaken setter seg. Fortsatt ingen oppmuntrende ord fra Ida.

William snur seg mot sidelinja igjen og senker farta en anelse. Kanskje kan det

allikevel gå? Venstre fot. Høyre fot. Ikke snuble.

Så er William der. Jeg er for sein.

I fjor ville jeg ha rukket det.

Han er kraftigere enn meg, sterkere, raskere. Han har trent.

Jeg takler allikevel. Går mot høyrebeinet og setter fotballskoen inn i kneet.

Begge faller. En gresstust sparkes løs fra jorda og treffer meg i ansiktet. William brøler

høyt og holder om kneet. Sjøl trekker jeg venstrearmen mot meg, men skjønner snart at jeg kommer til å slippe unna med blåmerker.

Det kommer til å bli mange av dem. Armene, beina, ryggen, alt blir blått. Og mamma

kommer til å stryke meg forsiktig over huden og være sur for at jeg ikke tok det rolig.

Med Ida i spissen, kommer jentene inn på banen. De snakker i fistel og stiller seg rundt

William. Ida setter seg på kne ved sida av ham.

«Går det bra?» spør hun og legger hånda på kinnet hans.

Han akker og uffer seg mer enn fallet skulle tilsi.

Ida lener seg over ham, hvisker noe, kysser han. Så løfter hun hodet og ser på meg med

smale øyer.

«Hva gjorde du det for? Tenk om han må stå over Norway Cup.»

«Jeg får heller ikke vært med.»

Hun himler med øya.

«Men det er ikke Williams skyld.»

Jeg reiser meg, det svartner for øya, og jeg bruker tid på å finne igjen balansen. Så går

jeg mot sidelinja og dulter hardt borti Ida når jeg går forbi.

«Hva var det godt for?»

Jeg snur meg, stirrer på henne.

«Skulle nesten tro du var sjalu», sier William og setter seg halvveis opp. Han biter

tennene sammen og planter hånda på Idas lår.

Ida løfter hånda, og jeg tenker at hun skal fjerne Williams hånd. I stedet legger hun

hånda si over hans. Så ser hun på meg, presser leppene hardt sammen, teller sikkert til ti, slik hun pleide å si at jeg skulle gjøre når jeg ble sint.

Svetten renner nedover panna og er på vei inn i øyet. Jeg tørker ansiktet med begge

hender.

«Du», sier hun, mildere nå, tror kanskje det var tårer jeg tørka bort. «Jeg skjønner at

det er kjipt at du ikke får vært med på Norway Cup. Men du trenger ikke være sur på oss for det.»

Jeg blir svimmel igjen og lukker øya. Vurderer å sette meg ned.

«Er du sur for at jeg har blitt sammen med William?» sier Ida lavt.

Jeg skvetter, har ikke hørt at hun har kommet bort til meg.

Hun tvinner håret rundt pekefingeren. «Det var du som aldri gadd å være med på noe i

høst.»

Jeg går uten å si ha det, plukker opp kapsen på vei ut av banen og skjuler den blanke

hodeskallen